Rufus Mendoza
I september, på en overskyet ettermiddag, spilte en strykekvartett protest sangen Bella Ciao utenfor Oslo’s parlament mens en fagforeningsdemonstrasjon var i gang. Protestanter viftet med plakater som leste: «Forsvar fast ansettelse» – en referanse til en nylig avgjørelse fra European Free Trade Association (Efta) overvåkningsmyndighet som har satt et spørsmålstegn ved en nylig fagforeningsseier1. Det er en liten samling for å markere et tilsynelatende obskurt lovforslag, men ett med alvorlige konsekvenser for landets migrantarbeidsstyrke.
I mange år har norske fagforeninger presset på regjeringen for å begrense utnyttelsespotensialet til bemanningsbyråer. Disse ble sjeldne i landet, men har økt med tilstrømningen av østeuropeiske innvandrere de siste par tiårene. I år innførte Arbeiderpartiet en lov som forbyr bruk av bemanningsbyråer av byggefirmaer i Oslo og de omkringliggende regionene Viken og Vestfold, og begrenser betydelig evnen til alle arbeidsgivere til å bruke slike byråer1. Men Efta-overvåkningsmyndigheten – en forening mellom Norge, Lichtenstein, Sveits og Island, som opererer parallelt med EU – har sagt at loven bryter EØS-avtalen som er på plass for å skape homogenitet med EU1. Eftas respons har potensialet til å undergrave den nye loven, som migrantarbeidere sier allerede har forbedret livet deres drastisk1.
Mye av Oslos nye infrastruktur ble bygget av usikkert ansatte migranter. Data antyder at mer enn en tredjedel av arbeiderne på Oslos stadig voksende byggeplasser ble ansatt av byråer eller underleverandører1. Bygging er den viktigste arbeidsgiveren blant polakker, landets største migrantgruppe1. Den nye loven er et forsøk på å begrense utnyttende praksis innen industrien og «styrke seriøst og ordnet arbeidsliv», ifølge arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen1. Men arbeidsrettighetsforkjempere er skeptiske til at loven alene vil være effektiv for å forbedre migrantarbeidernes livskvalitet1.
