Nervepirrende familiegørr

Det koker rimelig bra under overflaten når familien i Marie Auberts nye roman samles til konfirmasjon.

BOK: Å være i familiens vold, kunne vært overskriften for flere av høstens norske utgivelser: Trude Marstein skriver om tabubelagte følelser i bonusfamilien, Leander Djønne om fysisk vold i familien, og Helga Flatland om makt og overtramp i en gårdbrukerfamilie. På den lysere siden er Agnes Ravatns ferske roman, der ekteskapelig mistenksomhet og utroskap er på tapetet.

Også i Marie Auberts nye roman, «Jeg er egentlig ikke sånn», er svik og oppdemmet sinne i familien tema. Her trommes tre generasjoner sammen til en konfirmasjon: Hanne kommer tilbake til barndomshjemmet med ny kjæreste, Julia. Det er en vanskelig reise, for hjem er også tilbake – i tid. Broren Bård stresser med alt som må bli klart til konfirmasjonen, men planlegger å forlate kone og barn så snart selskapet er over. Datteren Linnea, konfirmanten, kjemper sine egne kamper med venninner som svikter.

Og til sist, Hanne og Bårds far, Nils, som en gang grundig svek søsknenes nå avdøde mor. Gjennom en intens helg veksler synsvinkelen mellom disse fire. Og jo nærmere søndagen og selskapet kommer, desto tydeligere truer gammelt agg og verk med å tyte fram, så alle kan se gørra.

Festen

Aubert mottok lovord for sin forrige roman, «Voksne mennesker». Bokas rammeverk kan likne årets; også der samles en familie til et festlig lag som ikke blir så festlig. Høstens roman er mindre ubehagelig. Den er lettflytende og preget av god og rammende dialog. Skjønt litt stressende er den, for karakterene har en hel del å bære på. Flere av dem er på bristepunktet, psykisk sett. Dette gjelder særlig søskenparet Hanne og Bård, hvis fortellinger er de beste, mest berørende.

En familiesamling som ramme er klassisk, men Aubert bringer ny og lite omskrevet tematikk til torgs. Hanne er slankeoperert og kommer tilbake til bygda i ny versjon. Utvendig. Hun var alltid den feite, og i tilbakeblikk gjenopplever hun kommentarene og behandlingen. Det er vondt og også innsiktsgivende lesning: Moren som stadig pirket på henne, ryddet vekk godteri, innførte regler, mens faren Nils alltid støttet. Bård forsvarte henne aldri, han var alltid på lag med moren.

Gjennom synsvinkel-vekslingen får vi et utvidet og nyansert bilde av karakterene og situasjonene. Bårds blikk viser hvordan den usunne familiedynamikken – konstellasjonen to mot to – var for ham. Fremdeles er relasjonen til faren betent. Særlig nå når Bård gjentar farens svik, er utro. Dynamikken mellom far og sønn er godt skrevet fram av Aubert: Hvordan faren lirer av seg liksomgodslige kommentarer som «Du styrer vel fælt, du nå» når Bård desperat prøver å komme i mål med konfirmasjonen. Tilbakeholdt aggresjon ulmer under overflaten i romanen.

Betent verk

På slutten av 1990-tallet ble familien som tema i norsk litteratur mye debattert. Temaet står fremdeles sterkt. Særlig familiedynamikk og oppdemmet sorg og sinne i familiemaskineriet. Som hos Aubert. Knaggen «familie-verk» passer på boka i dobbel forstand; den er et verk om familien og handler om betent verk i familien.

Det høres ikke lystig ut, men romanen er ikke traurig lesning. Til tross for en liten opphopning av hverdagsligheter midtveis, er «Jeg er egentlig ikke sånn» en nervepirrende fortelling om ensomhet, sorg og sinne i en familie på randen av kollaps. Om: «[D]et gode og det fryktelig vonde, helt inntil hverandre, så nært at det ikke er til å skille».