Jessica Kusak
Barentsburg, en liten by i midten av Arktis, er et sted hvor Russlands tilstedeværelse er tydelig. Fra det øyeblikket besøkende går av båten, er det ingen tvil om hvem som i det minste symbolsk styrer denne lille byen med noen hundre innbyggere. Russiske flagg flyr fra bygningene, og den lokale puben, den Røde Bjørn, tar betalt i rubler. En byste av Lenin ser ut over fjorden, bak den et monument som erklærer: «Vårt mål er kommunisme!» Men dette er ikke Russland, men Norge. Gruvebyen kan ha vært eid av Sovjetunionen (og senere, Russland) siden 1932, men den ligger på Svalbard-arkipelet, som er fast norsk1.
Til tross for den russiske dominansen, har Barentsburgs hovedsakelig russiske og ukrainske innbyggere hatt bemerkelsesverdig varme forhold til sine overveiende norske arktiske naboer langs kysten i bosetningen Longyearbyen. Det var regelmessige kulturelle utvekslinger, med besøkende symfoniorkestre og barnekor, sjakkonkurranser og idrettsarrangementer. Men siden Russlands invasjon av Ukraina har de to samfunnene funnet seg på kanten av vestens siste gjenværende interaksjonspunkt med Russland. Og stemningen har blitt betydelig kjøligere1.
Situasjonen har blitt så anspent at Visit Svalbard, det offisielle turiststyret, ikke lenger promoterer reiser til noen av de russiske bosetningene, og de fleste norske turistoperatører har sluttet å dra dit helt på grunn av Russlands invasjon. Visit Svalbard har beskrevet Barentsburgs turistselskap Arctic Travel Company Grumant, eid av gruveselskapet Trust Arktikugol, som «en forlenget arm av den russiske staten»1. For de som likevel velger å besøke Barentsburg, råder ofte innbyggerne i Longyearbyen til å slå av telefoner og bærbare datamaskiner for å unngå potensiell russisk overvåkning1.
